Tanker om dyrevern

2017

Det er blitt mye fokus på dyrevelferd i Norge i det siste. Og det er veldig bra! Dessverre er det kommet litt skjevt ut. Jeg har lagt merke til at de som skal ivareta dette ofte, har litt dårlig grunnlag for å bedømme hva som er god og dårlig dyrevelferd.

Her i Norge har vi lange tradisjoner for å avle på nøysomhet, og det har vært belønnet i utstillinger når hester er overvektige, blant annet for å vise at dyret er rasetypisk akkurat når det gjelder nøysomhet. Det er også et mål å vise at de er kraftige, siden de norske rasene er ikke bare allsidige hobbydyr, men også sterke arbeidshester. Dessverre blir det ikke lagt vekt på om det er fett eller muskler som vises.

Når da dyrevern kommer på dagsorden i den grad som er skjedd nå, er det dessverre ikke disse som blir belyst, enda det er velkjent hvor skadelig det er med overvekt, både hos mennesker og dyr. Det er de som har tynne individer som havner i søkelyset, og det til gangs. Når man senere går fakta nærmere i sømmene, vil man se at dyr ikke tar skade av å være for tynne, så lenge de har tilgang på mat (mulighet for å streife på store beiter, om enn litt skrinne), får nok bevegelse (for muskler, ledd og knokler) og ikke er feilernært. Feilernæring kan like gjerne skje (og skjer) med tykke hester eller hester i trening, som med tynne hester. Ser vi på løpshester, er det de tynne senesterke som gjør det bra. Disse blir det ikke satt spørsmålstegn ved, og det skulle da også bare mangle.

Noe jeg bekymrer meg mer over, er alle de leddbelastningene som bare blir reparert og behandlet, og hesten satt i konkurranse igjen. Og fôret opp så den ikke skal bli tynn, for «de taper seg jo så lett når de konkurrerer»! Ja, kanskje vi bør begynne å respektere naturen såpass at vi ikke fortsetter å prøve å holde prestasjonsdyr så tykke?

Jeg ble litt rystet da jeg fulgte med på OL i sprangridning og feltritt. Mange av hestene der var skodd med ringsko, som er en type sykebeslag for høver som ikke fungerer optimalt. Hvordan kan det være aksept for å konkurrere med slike dyr? Samtidig ser jeg bilder av temmelig kantete hester i Mongolia, som brukes i hardt arbeid over lengre distanser, ofte i høy fart, og alle går (veldig godt) uten sko. Kan det være en sammenheng med slanke dyr og evne til å prestere uten hjelpemidler på føttene? Jeg tror nok det er flere ting som spiller inn akkurat når det gjelder hestens evne (eller mangel på evne) til å gå på sine egne ben, for eksempel hva som er allmenn oppfatning av god hovform. Allikevel melder tanken seg om at kanskje de tåler mer belastning på disse føttene hvis de ikke har så mye overvekt å bære på. Vi må huske at når vi velger å ri dem, så har de både sin egen overvekt og rytterens. Da skal det ikke mye til av ekstra fett for å overbelaste disse bena som tross alt er ganske finjusterte til å bære individet.

Tanker om hest og menneske

2016

Oppholdet på Modum Bad har lært meg å lese hesten enda litt bedre, gitt meg ny forståelse av dempende signaler, og om å jobbe "under threshold", eller innenfor toleransevinduet, som de kalte det. Vi lærte at alle pattedyr har et fare-varslingssystem i hjernen, og at når det trår i kraft, skjer en av følgende automatisk (ufrivillig): enten havner man i fight/flight-modus, i freeze- modus (en slags "stå-stille-så-kanskje-det-går-over"-tilstand, eller i fullstendig overgivelse (sløvhet, "spill-død",  "bare gjør som de sier, det finnes ingen annen utvei"). Når et individ er i denne tilstanden, er evnen til å lære eller bruke fornuft veldig lav. Vi går inn i en slags overlevelsesmodus, og opptrer deretter. Noen blir veldig medgjørlige, og noen bare stresser. Dette var ting vi skulle lære i vår egen situasjon, for å kunne håndtere hverdagen bedre. Men det ble en veldig viktig lærdom for meg, med tanke på dyr og hvordan lettere forstå dem, og dermed samarbeide bedre. 

 Jeg lærte at jo mer vi øver på gode ferdigheter når vi er innenfor dette "toleransevinduet", jo sterkere vil vi være den dagen noe uforutsett skjer og vi er litt ute av balanse. Så jeg tenker, det bør vel ha samme effekt på dyra. Så hvis vi øver, slik som læringsteorien sier, og øker kriteriene gradvis og innenfor dyrets toleranse for stress, vil den ha et godt utgangspunkt når utfordringene blir større. Hvis vi presser dem til en adferd "fordi jeg sier det", kan vi risikere at de havner utenfor denne toleransen, og enten stikker, sloss eller rett og slett "skrur seg av". De fleste hester vil, hvis mennesket står på sitt i denne situasjonen, gi opp, og heretter lystre uansett hvordan de føler seg. Her spiller det liten rolle om man anvender Natural Horsemanship eller pisk og innspenning. Mekanismene er stort sett de samme, enten det er mentalt eller fysisk press som brukes. For meg virker dette effektivt og praktisk, og er noe jeg har anvendt mye med brukshester (konkurransehester, rideskolehester o.l.). Når det gjelder et kjæledyr, synes jeg ikke det er noe fristende å bruke en sånn framgangsmåte. 

Så hva gjør man da? Med Sina prøvde jeg en egen form for samarbeid bygd på elementer fra både Buck Brannamans lærevideoer og Hempflings bøker om tolkning av hestens kroppsspråk. Vi fikk veldig mye framgang. Hun gikk volter og vendinger løs i "picaderoen" (omtrent som rundpaddock, men med hjørner), kun på små signaler. Hun kunne kjøres og ris kun i nesegrime (bittløse hodelag hadde jeg ikke hørt om enda), ved hjelp av stemmesignaler, vekt og håndsignaler. Hun hadde veldig mye motor, så i ridning og kjøring tok det sin tid før hun ble helt helt avspent, men når det først var på plass, var vi dansens dronninger. Det gikk også endel opp og ned, noe som aller mest hadde med meg å gjøre. Hempflings filosofi går nemlig ut på å påvirke hesten ut fra din egen indre styrke og kroppsspråk, noe som krever både kroppsbeherskelse og sinnsro. Begge disse tingene endrer seg etter dagsform, og dermed også resultatene. Jeg har alltid søkt etter å få så intens kommunikasjon med dyrene som mulig, og demed var selvfølgelig ikke dette nok. Jeg måtte finne noe mer.

Jeg har begynt med positiv forsterkning. Med markør, selv om jeg ikke lenger bruker klikker. Klikkeren er bare i veien, så i stedet bruker jeg plystrelyd (Sina) eller lager klakkelyd med tunga (Tass). Det ga solide resultater med Sina, og det er i ferd med å gjøre det samme med Lilletass. Det stimulerer hestens nysgjerrighet, og gir den en unik følelse av kontroll over egen læring. Med Sina ga det muligheter til å jobbe i lavt tempo uten motstand og spent rygg. Det har hjulpet meg å lære Tass en rekke nyttige og mindre nyttige øvelser. Akkurat nå er vi i gang med overganger trav-skritt-trav-galopp i longetau, klatring i bakker og slalåm mellom kjegler. 

Jeg måtte bare klippe noen deler av et herlig utsagn (som også er bekreftet av forskning) fra Hest.no fagpanelet ved Ellen Ofstad:

Lederhesten = en hest de andre følger etter.

Dette er faktisk ikke den samme hesten hele tiden. En hest tar initiativ og de andre hestene følger etter den om de har lyst. Gjør de ikke det så vender hesten tilbake til flokken. Bortsett fra en hoppe som kaller på føllet sitt eller en hingst som roper på en hoppe, vil ikke en hest be en annen hest om å følge seg, den bare går og så kommer de andre med om de har lyst.

Hvilke hester har de mest lyst til å følge? Den sosialt kompetente og hyggelige hesten. Eller rett og slett den hesten som ser ut som den har fått en idé og går målbevisst avgårde.

Dominant hest = den som sjefer over, og flytter de andre unna.

Om en flokk har nok ressurser (mat, vann og le) er det ikke så mye for dem å krangle over. Nå snakker jeg ikke om konkurransen mellom to rivaliserende hingster, men internt i en etablert flokk.

Hester som jager andre hester, som hele tiden må etablere sin dominans, er vanligvis usikre individer. Dette er ikke en sosialt kompetent hest, og er langt vanligere å se blant tamhester som ikke har fått en oppvekst i en flokk eller som har blitt fjernet fra flokken sin i alt for ung alder.

Deres aggresjon er et symptom på deres usikkerhet; ved å være bøllete mot andre unngår de at andre tør å bølle med dem. De andre hestene liker ikke denne hesten så godt, og de stoler naturlig nok ikke på den. Det kan se ut som respekt når de andre flytter seg unna, men det kan like gjerne forklares med at de prøver å unngå en konflikt med denne hesten.

Er det noe som er sikkert så er det at denne hesten ikke vinner de andre hestenes tillitt ved å oppføre seg som en bølle.

Vår rolle og forhold til hesten.

Skal vi bruke en hest som rollemodell er det viktig å velge riktig hest. Vi kan drive en hest rundt en innhegning og bli sjef, men da bør vi være klar over at vi bruker «bøllen» som modell. Altså, den hesten de andre liker minst og ikke stoler på. Vi kan velge den andre varianten; vi kan opptre med respekt for hesten, lytte til den og få den til å like oss.

Om hesten assosierer oss med hyggelige ting så vil den følge oss rett og slett fordi den har lyst til det. Om vi viser at vi ikke vil ha konflikt så er dette noe hester setter stor pris på, til og med de hestene som selv opptrer som bøller.

Så hva kan du gjøre? Dette har først og fremst med vår holdning og tankesett å gjøre. For å knytte det litt mer opp mot spørsmålet ditt; i stedet for å tenke på hesten din som en konkurrent til lederplassen, tenk på at han vil følge deg lettere om du leter etter måter å være sammen med han uten konflikt.

-Ellen Ofstad, fra et svar på spørsmål angående hestens respekt overfor mennesket