Mindre velferd for de uføre

Hester har vært et godt hjelpemiddel for å gi meg god livskvalitet.

Jeg ser en stadig voksende trend som handler om at vi uføre har det altfor godt. Vi mottar tross alt lønn for å ikke gjøre noe, og noen av oss har ikke bidratt noe særlig til samfunnet i form av arbeidskraft før vi fikk trygd heller. Det er noe grunnleggende i denne trenden som skremmer meg litt. Jeg har helt siden jeg begynte å merke at jeg ikke klarte å jobbe vært utrolig takknemlig for at det er Norge jeg bor i. Gang på gang prøvde jeg å fungere i arbeidslivet. Og gang på gang måtte jeg gi tapt. Hver gang det sa stopp, var jeg så heldig å få hjelp av det offentlige med penger til mat, bolig og strøm. Til slutt ga både jeg og myndighetene opp, og jeg fikk uføretrygd. Hadde jeg bodd i et land som ikke hadde ønske eller mulighet til å ivareta sine svake på samme måte som Norge, ville jeg hatt et helt annet liv. Jeg måtte sannsynligvis bodd i et bølgeblikkskur og solgt stoff eller kroppen min i de periodene jeg hadde overskudd. Tigget på gata. Levd til jeg var 30.

I norge får jeg bo i en leilighet med godt inneklima, bidra med frivillige tjenester når jeg orker, skrive blogg og kjøpe sunn mat. Jeg sier ikke at jeg har det så godt i dag fordi jeg fortjener det. Grunnen til at jeg kan leve et relativt godt liv, er fordi Norge som land har valgt en linje som går på at de svake skal sørges for, og ingen i vårt rike land skal måtte tigge eller bo i rønner, mangle vitaminer eller tåle urettferdighet bare fordi man er fattig eller svakelig.

Nå begynner dette å rakne. Det har allerede begynt med andre svake grupper. Man hører om sykehjem og eldrehjem hvor de ikke har nok folk med tid til å gi de pleietrengende et verdig liv. Nå er det altså vår tur. Jeg skulle ønske jeg kunne si at jeg er overrasket, men det er jeg ikke. Det blir større og større skille mellom fattig og rik, og de som har makt søker gjerne dem som har makt. Verden blir ikke mykere jevnt over, den blir bare mer og mer prisgitt de få som er i en posisjon som kan påvirke. Jeg kan håpe at det snur, og at folket og politikere begynner å ta tilbake den stoltheten vi hadde. Stoltheten over både å holde hele befolkningen over fattigdomsgrensen, og å sørge for å dekke de behov også svake grupper har. Men det krever økonomiske bevilgninger, og det igjen krever dugnad i skatt, eller kanskje disse fondene eller oljepenger. Det ser ikke ut til at noen er villige til å bruke noen av disse ressursene, så da må vi ta følgene. Det gjør meg trist å se begynnelsen til slutten på en æra i Norsk historie. Men jeg er lykkelig for at det ikke har begynt å gå utover min gruppe før nå. Slike ting går gjerne veldig gradvis, så jeg får kanskje fortsette å leve ganske ok resten av mitt liv. Verre blir det med dem som kommer etter hvis dette fortsetter.

Hvem sin feil er det?

Mange har ropt høyt om folk som utnytter systemet, og som ikke gidder å jobbe. At de ødelegger for oss andre som faktisk trenger det. Det er nok dessverre ikke de som ødelegger. Dette er en unnskyldning for å kutte i levestandarden til de som ikke klarer seg selv. Det er veldig effektivt å bruke dette som argument hvis man ønsker å fremme en viss type politikk. Det er god retorikk, som vinner mange stemmer. At noen utnytter systemet er en risiko man må kalkulere med hvis man vil ha et velferdssystem.

Vi må ta et valg som nasjon. Vil vi ha et system som sikrer en viss levestandard? Da må vi ta høyde for å møte de utfordringene som følger med. Det må settes av arbeidstimer til å jobbe for å løse slike problemer. Det finnes gode måter å holde dette på et minimum. Å kutte i de generelle rettighetene til alle for å få snyltere ut i jobb, er ikke noen god løsning. Det minner om en kollektiv avstraffelse, og påvirker dem som virkelig lider uten å egentlig få luket ut dem vi er ute etter. De som klarer å sno seg rundt reglene våre, er såpass ressurssterke at de ikke lider nevneverdig av kutt. De klarer seg uansett! Systemet vårt er altfor strengt til at noen kan få noe ut av det uten masse styrke og pågangsmot, og uvanlig gode evner. Ingen kan leve godt bare på NAV eller minstetrygd, så disse må jobbe svart ved siden av, eller tjene på illegal handel. Kontrollen er ganske nøye for å bli uføretrygdet her i landet. Det er overhodet ikke mye utnytting av dette systemet, men noen med godt snakketøy har fått det til å virke sånn.  Vi mennesker har et grunnleggende behov for å være til nytte, og vi ville ikke valgt å sitte på ræva hvis vi klarte å bidra. Disse som ikke "gidder" har som regel et problem som ikke er blitt oppdaget. Og noen få utnytter. Men det som faktisk ødelegger, er at vi som samfunn har bestemt at vi ikke vil betale den prisen som trengs for å stoppe utnytting. Vi vil heller senke levestandarden til alle som havner på trygd, enten de utnytter systemet, eller de faktisk trenger stønad. Trist.