De enkle valg i hverdagen?

Valg utgjør en stor del av livene våre. Hver dag kommer vi i situasjoner hvor vi tvinges til å velge det ene eller det andre. Hva vi skal spise, om vi skal reise bort, hvilken løsning er den beste i jobbsammenheng. Hvor vi skal bo, om det skal pusses opp, hvilken farge som skal brukes.

Jeg har ikke gjort mange bevisste valg i livet. Mye har vært styrt av andres ønsker, enten om å fronte en sak sammen med dem, eller at de vil ha selskap av meg, eller at de syns noe er bra for meg. En del har også bare «blitt sånn», uten at det har vært noen påvirkning fra noen kant. Jeg har hatt veldig lite tanker selv rundt hva jeg egentlig ønsker og trenger. Ja, jeg er bevisst på hvilke farger jeg liker. Jeg tenker også over hva jeg vil se på TV. Men de litt viktigere valgene, som hvilke mennesker jeg vil omgås, hvordan jeg ønsker at det neste blogginnlegget skal oppfattes, hvor godt jeg sover, eller hvor riktig jeg spiser, har stort sett vært overlatt til tilfeldighetene.

Det forundrer meg hvor lett jeg har bare latt ting skje, uten å sette meg ned og bestemme meg for hvordan livet skal være. Jeg har trodd at det har vært på grunn av mine problemer i livet, siden jeg har slitt mye med mental helse. Jeg har vært innlagt flere steder, både i rusomsorg og i psykiatri. Der har jeg etter hvert lært hvordan jeg kan ta styring over livet mitt, og gjøre valg som gir en hverdag med mer mening. Hvordan jeg kan ta kontroll over hendelser, og sette meg selv i sentrum. Ikke for å bare tenke på meg selv, men for å få et meningsfullt forhold til omgivelsene, både nære venner og samfunnet ellers.

 I min prosess med å gjøre dette til en del av meg som fungerer i praksis, har jeg snakket en del med andre om dette. Jeg har hatt et ønske om at de jeg omgås skal ha innblikk i hvordan jeg ser på veien videre, og hvordan jeg jobber med meg selv. Da har det kommet fram at disse tingene ikke er noe bare vi «syke» sliter med. Det høres ut som det er ganske vanlig. Vi mennesker har visst veldig lett for å bare flyte med, og ta avgjørelser basert på tilfeldigheter og omstendigheter. Veldig få tar seg tiden til å sette seg ned og virkelig spørre seg selv hva det neste valget vil føre til, og hva de ønsker utfallet skal bli.

Nå som jeg er klar over at jeg har denne tilbøyeligheten, legger jeg lettere merke til hvor lett det er å la seg rive med. Jeg skriver ofte innlegg bare på grunnlag av hva som passer inn i forhold til en eller annen sak. Jeg lager i blant tegninger med tanke på hvordan publikum vil reagere. Jeg glemmer stadig vekk at jeg lever her og nå, og livet er mye mer verdifullt enn bare å flyte med en eller annen strøm hvor noen jeg liker har et eller annet ønske. Jeg vil jo så gjerne se omgivelsene og nyte livet. Og så forsvinner det liksom helt i ønsket om å være en del av noe, å bidra. Jeg tror vi alle har et behov for å bidra. Vi er jo veldig sosiale vesener. Men nettopp dette kan fort komme i veien for det beste bidraget jeg kan gi, nemlig å være tilfreds med de valgene jeg gjør, og gi av min egen personlighet til dem rundt meg. Det er så veldig lett å havne i ubalanse, og falle for jaget etter å bidra mer, i stedet for å glede seg over den innsatsen jeg har gjort. Når jeg husker å være bevisst på hva jeg bestemmer meg for i dag, så blir det så mye enklere å være fornøyd med innsatsen.

Samtidig er jeg veldig opptatt av å ikke angre på det som har vært. Alle de ubevisste valgene som ikke har gitt noe annet resultat enn tilfeldige vendinger, har gitt utrolig mye spennende lærdom. Noen ganger har utfallet blitt veldig positivt, hvis tilfeldighetene og Vårherre ville det. Oftere har det gitt leie konsekvenser. Tidligere i livet kunne det bli virkelig ille, hvor det gikk utover både livet mitt og menneskene rundt meg. Det kan jeg bare tenke tilbake på, og forsikre meg selv om at det ikke var med vilje, og at jeg nå har lært hvordan jeg kan gjøre det annerledes.

Bevisste valg kan også gi uønsket resultat. Kanskje har jeg skrevet og publisert noe som ikke var nok gjennomtenkt, og min kredibilitet ble svekket. Eller jeg kan ha tatt på meg et oppdrag som ikke ble gjennomført på den måten det skulle. Da har jeg bestemt meg for å si til meg selv at «flott, da har jeg gjort en feil. Det er en del av det å være menneske.»

Det å fortelle meg selv dette, kan gjøre to ting med meg. Jeg lærer at det er helt ok å ikke alltid ta det 100% beste valget. For meg er det viktig å tåle at jeg ikke får til alt bestandig. Det er i mine øyne sunt å slippe å være selvhøytidelig. Det kan bidra til å ufarliggjøre litt av alvoret som omgir oss, med masse krav til prestasjoner og vellykkethet. Det andre som skjer når jeg tenker slik, er at selvtilliten øker ved å tenke på meg selv som akkurat som alle andre, altså de andre som også gjør feil. Når det skjer, øker sannsynligheten for at neste valg blir gjort i en tilstand av den tryggheten som selvtillit gir. Når jeg er trygg, tenker jeg klarere, og avgjørelsen vil være mer i takt med det jeg egentlig ønsker. Så dette er målet med min reise mot en bedre hverdag, både for min egen del, og for et bedre samvær med andre.

Men slike ting kommer ikke av seg selv. Det er ikke en del av min personlighet å tenke slik. Så det må trenes på og bevisstgjøres, skrives ned og tenkes på. Jeg vil ta et valg, og bestemme meg for hvordan jeg vil gjøre ting. Jeg vil bestemme meg for hvordan jeg vil tenke når utfallet blir noe annet enn jeg hadde forventet.  Jeg vil bestemme meg for hvordan jeg vil være når jeg skriver, tegner, er sammen med andre. Så glemmer jeg det igjen, lenge. Allikevel er det dette jeg har valgt, det er bare ikke blitt en del av meg enda. Det tar litt tid, og så blir valget virkeliggjort, litt mer for hver dag.

Nyeste kommentarer

01.11 | 12:39

Kids

03.10 | 16:57

Village

01.10 | 14:02

Consultant

21.09 | 00:08

channels

Del denne siden