Jeg begynner å oppdage en del områder hvor mange misforstår eller prater forbi hverandre når det gjelder trening av dyr.

Jeg slutter aldri å bli forbløffet over at det er så vanskelig for de fleste å forholde seg til hvor langt vitenskapen er kommet når det gjelder læringsteori og adferdsbiologi. Veldig få prøver å lage egne uttrykk eller holde på gamle motbeviste teorier innen fysikk, biologi, evolusjon eller medisin. Men når vi prater om dyrs læring og adferd, så er det ganske vanlig å fremdeles holde fast på ideer som ble motbevist for mange tiår siden. Derfor prøver jeg å gjenta resultatene fra et utall studier på hvordan dyr naturlig fungerer i flokk: Det er ingen sosiale dyr som bestemmer over de andre ved hjelp av rang. De setter grenser for sin egen personlige sone, og forsvarer maten, kjæresten, barna og senga si. De bruker ikke dominans for å få noen til å utføre noe. Dominans har kun en misjon, og det er å få andre dyr unna.

Når jeg sier at jeg trener kun positiv forsterkning, og hvorfor jeg gjør det, så virker det som om folk oppfatter at jeg mener at alt annet er «feil». Jeg mener ikke at noe som helst er feil. Alt kommer an på sammenheng, hva du vil oppnå, hva som er viktig for deg, hvordan du er som person og hva du er god på. Noen er veldig gode på å både lese og vise kroppsspråk, og de trenger aldri å lære dyret noe som helst. De bare har et godt samarbeid. Andre er veldig gode på å fange opp dyrets adferd når de gjør noe bra, og kan bli en racer på positiv forsterkning. Noen klarer ikke alltid å legge merke til det, men har lett for å se adferd de vil stoppe, og korrigerer med god timing. Vi har alle våre meninger om dette. Noen mener det ene er snillere, og andre mener at noe annet er mer naturlig. Det jeg prøver å formidle, er hva vitenskapen har funnet ut om hvordan dyr lærer, og om sosial adferd i grupper. En ting som er viktig å huske, er at det i utgangspunktet ikke er noe negativt med negativ forsterkning. Negativ betyr bare at noe blir fjernet, som regel press, og det gjør at adferden blir forsterket ved at dyret føler en lettelse. Negativ straff betyr at du lar være å gi tilgang på noe den vil ha. Positiv betyr at noe blir lagt til. Ved positiv straff, får dyret en korrigering, og ved positiv forsterkning får dyret en belønning.

Jeg har ingen problemer med å respektere at andre velger å lære opp sine dyr på en annen måte enn meg. Men når de lærer et dyr en adferd ved negativ forsterkning og kaller det rang og respekt, får jeg store problemer. Bruk gjerne en annen del av kvadranten, men når folk bruker abstrakte ord som ikke har noen sammenheng med hva dyr kan forstå, så detter jeg litt ut. Respekt er helt avhengig av hvilken kultur du kommer fra. Noen steder er det respektløst å klenge deg inntil folk, mens andre steder er det avstand som er respektløst. Hvordan skal et dyr kunne vite hva som gjelder her i Norge? Hvis det er avstand du ønsker, så kan det fint læres både ved hjelp av belønning (positiv forsterkning) og press/ettergift (negativ forsterkning). Her kan det også brukes dominans, som per definisjon er aggresjon for å forsvare en ressurs, i dette tilfellet personlig sone. Rang er et konsept som dyr ikke har evne til å forstå. De mangler den delen av hjernen som vi mennesker bruker for å tenke ut slike ideer. Så når det er et dyr i flokken som til stadighet «bestemmer over» de andre ved å flytte dem, så betyr det kun at den har opplevd at disse viker når dyret viser dominans, og dermed blir det en forsterket adferd. Det vil si at den har lettere for å utvise samme adferd på nytt, og neste gang har den større selvtillit, siden det allerede har fungert tidligere. De som gjør slikt, er disponert for såkalt «activ coping» (aktive mestringsstrategier), det vil si å være aktiv/konfronterende i konflikter. Disse er ofte viktige for å blant annet forsvare flokken mot inntrengere. De dyrene som lettest viker, har en medfødt tilbøyelighet for «passive coping» (passive mestringsstrategier), altså å opptre passivt/unnvikende i konflikter. Dette er dyr som fungerer ekstra godt i flokk, og som ofte har som oppgave å sørge for ro og hygge i flokken. Opplevelser i oppveksten har så klart mye å si for hvordan dette utvikler seg i hvert enkelt individ.

Sosiale dyr har ingen rangordning. Denne teorien ble avkreftet for veldig mange år siden. De har erfarne dyr som blir sett opp til, de har omgjengelige dyr som er godt likt og dermed ofte blir fulgt. Det finnes mentalt sterke dyr som de andre viker for, og fysisk sterke dyr som oppnår det samme, hvis de vet det selv. Men først og fremst finnes det foreldredyr som bestemmer, rett og slett fordi biologien har innstilt avkommet, og deres avkom igjen, på at foreldre følger vi bare. Noen dyr «flytter de andre» ved hjelp av dominans. Dette gir ikke dyret noen høyere rang eller rett til å bestemme noe i flokken. Det gir bare en fordel i kampen om ressurser.

Dominans er en adferd, ikke et personlighetstrekk eller en plass i rangordningen. Når dyr bruker dominans overfor andre, er det i konkurranse om ressurser. Mat, hvileplass, personlig sone, make eller vann. Det de oppnår med dette, er avstand til det andre dyret. Når de skal samhandle i en flokk, bruker de helt andre ting. Da er det positiv forsterkning som gjelder, og/eller bruk av signaler. Hvis et dyr liker et annet dyrs måte å være på, så inviterer den til lek, gir kroppspleie, eller deler på mat (spesielt hester, kan spise fra samme haug, busk eller tue hvis de er gode venner). Hvis den nyter å bli klødd av et annet dyr, så klør den tilbake. Hester gjør gjerne dette samtidig på hverandres hals, mens mange andre typer dyr gjerne gjør det annenhver gang med hverandre. Ikke sjelden er det et dyr som får mer pleie enn andre, hvis den er god på å innynde seg. Det er ikke fordi den nødvendigvis har høyere rang, kanskje med unntak av aper. De er ganske godt kognitivt utviklet. Når det er noe dyr vil ha sagt, bruker de signaler; kroppsspråk, mimikk eller lyder. Et dyr som bruker dominans mer enn strengt tatt nødvendig for å få det den trenger, vil som regel bli utestengt fra flokken eller må holde seg i utkanten.

Det blir stadig argumentert for og imot hvordan det er mest naturlig å trene et dyr. I mine øyne er verken det ene eller det andre naturlig. Dyr i sosiale grupper lærer ikke hverandre til å gjøre ting. De setter grenser for personlig sone, inviterer til lek eller gjensidig kroppspleie, vandrer litt sammen og litt hver for seg, og spiser sammen og hver for seg. De parrer seg, fostrer avkom, søker mat og vokter flokken. Og aldri lærer de hverandre opp på tvers av arter. De kan bli venner og lære hverandre hvordan de vil bli behandlet, men de lærer dem ikke opp til å gjøre ting. Aldri har det vært observert at et dyr har lært et dyr av en annen art å gå pent, sitte, hoppe hinder, komme på innkalling eller bære noen på ryggen.

Det vi ser av grensesetting i tamme flokker, er attpåtil unaturlig det også, for ingen dyr i naturen vil forme flokker med ubeslektede individer tilfeldig utvalgt av mennesker. I tillegg setter vi opp gjerder, serverer måltider og lager kunstige leveområder. De studiene som kom fram til «rang» og «hakkeorden» i gamledager, ble utført med feilaktige parametre, og i omgivelser som ikke var i nærheten av et naturlig leveområde. De satte sammen grupper som ikke var i familie, de ble gjerdet inne, og de fikk begrensede ressurser, slik at de følte at de måtte kjempe for tilværelsen. De teoriene de kom fram til, er for lengst blitt motbevist, men lever i beste velgående. Dyr som lever i naturlige familiegrupper bruker ikke dominans til noe annet enn grensesetting for å oppnå en ressurs, og dermed avstand. Innad i flokken finner man gode venner, og dyr som ikke liker hverandre. De er ikke nådige mot dem de vil ha avstand til, og de viser stor omsorg og tålmodighet mot dem de vil være sammen med. Men de bruker ikke dominans til å lære hverandre en adferd.

Derfor mener jeg at verken korrigering eller belønning i trening av dyr er naturlig. Ingen av delene er «riktig». Det er ikke naturlig for dem å lære alle disse øvelsene vi mennesker vil de skal gjøre. Vi må bare finne ut av hva som er viktig for akkurat meg, og hvordan jeg vil gjøre det. Alle typer adferd kan læres med alle typer metoder. Men jeg må spørre meg selv hva jeg vil med det. Hva vil jeg oppnå med mitt dyr. Hvordan vil jeg at mitt dyr skal oppfatte meg og treningen? Hvordan vil jeg gå fram, og hva passer for meg, hvilke verdier er mest viktig for meg? Det er også mange som vil gjøre litt begge deler. Jeg hørte nettopp om en trener som sa at «korrigeringen er til for at jeg skal kunne belønne i ettertid». Det finnes en uendelig mengde kombinasjoner av press/ettergift (negativ forsterkning), belønning (positiv forsterkning), korrigering (positiv straff) og tilbakeholdelse av belønning (negativ straff) som kan føre deg dit du vil. Det som er viktig her, er ikke hva som er riktig, men hvordan vil du gjøre dette. Her er det viktig å kjenne seg selv, hva som er viktigst for en selv og hva man er god på. I tillegg er det en fordel å vite litt om sosiale dyr. Det hjelper ikke om jeg mener at det er mest humant å trene positiv forsterkning, hvis jeg ikke klarer å jobbe med lav frustrasjon og å lære dyret manerer. Har jeg dårlig timing her, så vil jeg kunne utsette dyret mitt for så mye frustrasjon at det hele blir utrivelig, eller jeg kan lære bort så dårlige manerer at det senere kan oppstå en farlig situasjon. I verste fall kan min lille gull gjøre noe mot noen, og få en straff som han ikke forstår.

Så når vi mennesker trener med «dominans», altså hovedsakelig korrigering, så er det ikke rang vi etablerer. Jeg sier ikke at «slik skal man ikke trene». Men jeg vil at folk skal vite hvilke mekanismer som er i sving. Det vi gjør, er å lære dyret at de ikke har noe annet valg enn å følge, stoppe, løpe, svinge. Vi viser dem hva vi vil, og de merker at vi har overtaket, så de overgir seg til situasjonen. Dette er helt naturlig adferd, men ikke innad i flokken. Det er normal måte å forsøke å håndtere en situasjon der det ikke finnes noen utvei. Vi lærer dem ikke å «respektere» oss eller å «gi oss rang». Dette er ikke noe som sosiale dyr gjør med hverandre. De får aldri et flokkmedlem til å gjøre noe for dem ved hjelp av dominans. De kan undertrykke noen hvis de er inngjerdet, og tvinge den til å ikke gjøre motstand ved å vise at de ikke har noen utvei. Som regel fører dette til en tilstand av «frys», «spill død» eller «lært hjelpeløs». Det siste er kanskje en slags utgave av Stockholmsyndromet, og gir et individ som er lett håndterlig. Slik kan de også gjøre mot dyr av en annen art hvis de er i fri natur, spesielt et rovdyr mot et byttedyr. Men det eneste de oppnår med dominans innad i en fri flokk, er avstand. Avstand trenger alle i blant, og alle bør sette grenser for sin egen personlige sone og sine egne ressurser. Det betyr ikke at dyr i sosiale grupper bruker dette for å lære hverandre forskjellig type oppførsel. Det hender de gjeter hverandre, eller får ut litt ekstra energi ved å lekesloss. Slike aktiviteter foregår aldri på bare den enes premisser. Hvis en av dem ikke vil dette, så fjerner den seg, og viser signaler som sier klart hva den mener. Dette blir respektert i naturen. Det må det, for det er en stor fordel å leve i en trygg flokk. Evolusjonen har sørget for at de dyrene som lever i grupper, har en dynamikk som gjør at de kan fungere godt uten særlig konflikter. Det er det beste for flokken, og det er dette som er første prioritet for slike dyr. Derfor bruker de ofte helt andre taktikker for å oppnå det de ønsker enn å dominere og bestemme. Når en hest vil bli klødd, så starter den å klø den andre. En som vil leke, setter i gang lek. Vil den gå en tur, så går den. Noen ganger følger en annen etter, andre ganger ikke. Skal hele flokken bevege seg, er det foreldredyrene som tar initiativet. Siden det er familiegrupper som utgjør flokker i naturen, så ligger det innebygd i dyrene å følge foreldrene når de går. Foreldreparet i en ulveflokk, matriarken i en hesteflokk. (Hun er kanskje mor, bestemor, tante og til og med oldemor i samme kropp?). Hvor mye dominans dette dyret/dyrene bruker i hverdagen, har liten eller ingen betydning for om de andre følger etter eller ei.

Mange tror at folk som lærer opp dyr med positiv forsterkning lar dem gjøre hva de vil, uten å irettesette. Slik opplæring handler ikke om å la dyra gjøre alt mulig uten å korrigere. Det handler om å tilrettelegge slik at de ikke har lyst til å gjøre noe galt. Dermed trenger man heller ikke korrigering. Skal det lykkes, må det forsterkes ofte nok, presist nok og konsekvent nok i starten.

Nå er det ikke alle som vil eller klarer å gjøre all denne tilretteleggingen. Da blir det vanskelig å trene med kun positiv forsterkning. Dette er en ærlig sak. De fleste vil ikke gjøre ting på en måte som ikke føles greit. Jeg vil heller ikke at noen skal det. Hvis noen føler seg mer komfortabel med negativ forsterkning, så gjør det, for din egen del. Bare ikke kall det gammeldagse navn som er for lengst motbevist når jeg hører på. Kall det hva det er, og stå for dine egne valg. Da kan du nyte framgangen med rak rygg. Det behøver ikke å være negativt med negativ forsterkning. Mange samarbeider fint med hesten, hunden eller katten uten å dominere den til overgivelse. Som jeg nevnte helt i begynnelsen, så finnes det mennesker som er så gode på kroppsspråk at de bare kommuniserer uten å direkte lære dyret noe som helst. De bare fungerer sammen med gjensidig forståelse.