Hva står jeg for -Dyrevelferd

I hesteverden er det en million forskjellige meninger om hva som er bra for hester. Jeg har også meninger, og dem skal jeg prøve å gjøre rede for her.

jeg synes det er litt trist at de aller fleste som har meninger om hest, har lett for å kritisere dem som mener noe annet, og som regel beskylder de hverandre for å "ta feil". I mine øyne er det veldig lite av det som blir gjort av drevne hestefolk som er "feil", selv om jeg kanskje ville gjort det annerledes. Det handler om flere forskjellige ting, som at vi ikke alltid ønsker å oppnå det samme, noen har lettere for å gjøre ting på en måte enn en annen, eller vi har forskjellige verdier og ideologier. I tillegg er det stor forskjell på hvilke ressurser som er tilgjengelige i de forskjellige delene av landet vårt. Så vi må gjøre det beste ut av hva som er mulig i hvert enkelt tilfelle. For meg er det viktig at alle som kan hest, og som bryr seg om dyrene sine, må få gjøre det på den måten de selv trives med. Det er ikke alt hestehold som er "best" i mine øyne, men det er også veldig lite som er direkte dårlig hestehold. 

Helse og stell

Dyrevelferd gjennom naturlig spiseadferd

Jeg er tilhenger av såkalt "naturlig hestehold". Jeg har stor tro på å gi hesten så mye som mulig av næringen den trenger gjennom grovfôret. 

Hestens hjerne produserer endorfiner når den tygger, ikke bare da, men mer enn i de fleste andre situasjoner. Derfor er den helt avhengig av å tygge så mye som mulig gjennom døgnet. Dette stoffet er både smertelindrende og beroligende. Siden hesten er et høyt utviklet fluktdyr, har den høy latent nervøsitet, og lav terskel for stress og redsel. Dette varierer selvsakt veldig mellom individer, men det ligger likevel der på en helt annen måte enn for eksempel hund og menneske, som er åtseldyr og jegere. For å kunne føle seg komfortabel og avslappet, er det derfor viktig for hester å ha noe å tygge på mesteparten av tiden. Dette kan forebygge ting som krybbebiting, tregnaging, skraping på gitter med tenner og lignende. Alt de gjør med lepper og tenner produserer endorfin. Vi ser også andre adferder hvor hestene bruker munnen mye, for eksempel når de klør hverandre. Det er ganske påtakelig, hvor ofte hester tyr til å bruke munnen til å roe seg ned hvis de ikke er helt komfortable. Bite på leietau, bite etter mennesker, -eller disse "uvanene" nevnt overfor.

Dessverre er det ikke like lett å fjerne disse uvanene. Så fort hesten oppnår det den ønsker (endorfin), produseres dopamin. Det er det samme stoffet vi opplever når vi er forelsket, har utført noe vi er veldig fornøyd med og når vi tar rusmidler. Det er behagelig, og veldig vanedannende. For en hest, som ikke tenker på langtidskonsekvenser, er det derfor helt ulogisk å slutte med disse uvanene.

Det betyr ikke at jeg synes at alle andre skal gjøre som jeg. Jeg ønsker å ha friheten til å drive på den måten jeg liker å gjøre det, og det syns jeg andre også skal ha rett til. 

Barfot  og utegang

Jeg mener også at det er fullstendig uforsvarlig å sette i gang med barfot hestehold uten de nødvendige kunnskapene, eller med tett samarbeid med en som kan det. Utedrift er også noe jeg brenner for. Jeg mener det er helsefremmende, men det forutsetter at det må gjøres ordentlig og tilrettelagt. Hvis man har hest på utegang uten å sørge for at alle hestene, også de svakeste, har tilgang på ly, mat og vann og undelag som er sunt for bevegelsene, bør man gjøre noe annet eller lese seg opp. 

Jeg har ingen skrupler med å bruke dekken på hester som ønsker eller trenger det, og jeg gir gjerne fôrtilskudd hvis det skulle vise seg å være fornuftig.

Noen tror at deres hest MÅ ha kraftfôr. Det er sjelden tilfelle. Men de færreste ønsker å la hesten spise H1-høy hele døgnet, av forskjellige grunner. Selvfølgelig er jeg ikke i mot tilskudd som vitaminer og salt, men kraftfôr er sjelden nødvendig, hvis man er villig til å gi nok høy av riktig verdi. Men det er dyrere, og det kan bli upraktisk, hvis hesten deler luftegård med en som lett blir fet. Det er også mange myter om grovfôr, som at hesten må ha en times hvile etter maten når den skal yte, og at de blir tunge i kroppen av for mye grovfôr. Hester er spesialdesignet for å ete mesteparten av døgnet, og allikevel være i stand til, med godt resultat, å løpe fra rovdyr på et millisekunds varsel. Magene deres ikke bare tåler, men har godt av å være i stadig aktivitet selv om de skal yte.

Mange tror at ikke alle hester trives på utegang, eller at noen hester MÅ ha sko. Jeg tror ikke det, men jeg tror at noen hesteeiere ikke klarer å tilrettelegge utegangen godt nok, og at noen ikke ønsker å gjøre det som skal til for at hesten skal trives barfot. Jeg sier ikke at det er "feil", tvert i mot, det er deres fulle rett. Men jeg ønsker å kalle en spade for en spade. Jeg er overbevist om at hvis sportshesten som "ikke tåler å gå barfot" fikk et år med paddock paradise og tidvis boots, og fri fra konkurranser til hovhelsen ble på topp, kunne fint konkurrere igjen, og vinne. Jeg er også sikker på at med nennsom tilrettelegging og riktig flokk, kan selv den svakeste, mest pysete hesten trives på utegang. Presterende sportshester også. Dette er ting mange ikke har mulighet eller lyst til, og det er greit. Jeg kan godt forstå at folk med sportshester vil slippe å bruke mer tid på tilrettelegging en trening, så der får de ingen kritikk av meg. For ikke å snakke om rengjøring av hest før stevne! 

Den vanligste brannfakkelen er forskningen om skoens skadevirkninger på hestekroppen. De som skor blir gjerne veldig på defensiven, og lurer på om vi påstår at hesten deres lider. Så absolutt ikke! Ingen hester lider av sko, sko ser ut til å gi en bedøvelse i foten, som gjør at de kan prestere ganske mye før de kjenner smerter i foten. Det jeg tror er at hesten blir mer HOLDBAR av å gå barfot, ikke at den har det så mye bedre der og da. Jeg er veldig spent på videre forskning, for det er funnet sammenhenger som tilsier at sko kan gi endel av de kroniske tilstandene vi stadig ser hos hester som yter mye, men det gjenstår nok en del forskning på det området. 

Mange er også bekymret for barfothestenes komfort. Det kan være risiko for spenninger og låsninger, hvis de går mye og ømmer. Det er noe av min hjertesak. En hest skal ikke gå og ømme! Det er noe jeg håper det kommer mer kunnskap om til folket fortest mulig. Det finnes mange måter å sørge for at en hest ikke ømmer. Beskjæring, fôring, beskyttelse i form av boots, tilrettelegging av underlag, oppmuntring til mer og riktigere bevegelse. Dette er etter min mening et absolutt krav for å kunne ha hest barfot.

Oppstalling og miljø

Det er mye heite meninger om dette for tiden. Det er blitt mer og mer aksept for utedrift, i hver fall blant dem som forsker på hest, og blant dem som er interesserte i den forskningen. I de mer folkelige miljøene er det mye skepsis, og det er det også blant myndighetene. Tradisjonelle staller har fått mye press på seg fra dem som står for at utedrift er best, samtidig har mange utedriftanlegg fått kritikk for å ikke følge opp skikkelig. Jeg tror at begge disse typene drift kan med fordel gå litt i seg selv, og se på hva som kan gjøres bedre. Jeg tror også at hester er flokkdyr med et enormt behov for bevegelse og sosial kontakt.

Det hadde de også litt undervisning om på UMB. Der hadde de funnet ut at jo mer likt et naturlig villhestliv vi kunne få til, jo bedre var dyras mentale og fysiske helse. Det er ikke mulig å få alt helt naturlig, og det er det heller ingen som forventer, eller påstår. Men ved å gjøre livet så tilnærmet likt det naturlige som mulig, har vi gjort hva vi kan for å bedre dyrevelferden. Dette er for meg et mål i seg selv. 

Staller kan sørge for lengst mulig utetid, med flest mulig hester (som passer sammen, så klart!) på størst mulig område. De kan sørge for tilgang på grovfôr hele natten når hesten står på boks, og flest mulig måltider i løpet av dagen i en naturlig spisestilling. Fôring på dagtid kan gjøres mens de er sammen, hvis maten blir spredt godt nok over et større område.

Utedrifter kan sørge for rene områder til å spise og sove. De kan sørge for at husene er utformet slik at alle hestene kan bruke dem uten å bli plaget av de andre. På utegang med fri fôring er det viktig at spiseplassene er sånn plassert at ingen blir stengt vekk fra maten og vannet, og at dyra må bevege seg i blant for å få nok mat. Det kan settes opp på en sånn måte at ingen blir hindret fra å komme seg unna hvis noen blir hissig.

Håndtering og opplæring

 Helt fra jeg var liten, har de viktigste beskjedene jeg har fått angående håndtering av hest, vært "vis hvem som bestemmer!" og  "ikke la hesten vinne!". Dette har alltid plaget meg, hvorfor må noen vinne? Er hester veldig opptatt av å undertykke andre? Det å bestemme over hesten var litt enklere å forstå, men hvorfor måtte det alltid være så ensidig?  Var vi nødt til å tvinge dem i de tilfellene de prøvde å nekte, eller fantes det en måte å lære hesten samarbeid på? Hvorfor kunne ikke hesten være med å bestemme i blant den også, der det var forsvarlig?

Det er jo klart at i en verden styrt av mennesker, må vi hjelpe hesten ved å ta avgjørelser for den. Den kan ikke løpe rundt på motorveien alene, eller skade meg slik at jeg ikke kan ta meg av den på en uke. Men jeg var aldri helt fornøyd med å ha ansvaret for et dyr som gjorde alt for å ikke bli fanget i luftegården, og viste tydelig lettelse når økta var over og den slapp å være sammen med meg mer.

 Så jeg prøvde meg litt på natural horsmanship, etter Monty roberts' ideer. Det syntes jeg ga veldig gode resultater på noen hester, mens andre fikk reaksjoner jeg ikke likte. På de hestene det fungerer for, har jeg ingen motforestillinger mot denne metoden. Men siden jeg var på jakt etter noe som kunne fungere på alle hester (jeg hadde jo visjoner om å bli best, og profilert!), fortsatte jeg å lete. Jeg fant Klaus F Hempfling, og opplevde at, jo, hans metoder fungerer på alle typer hester. Problemet med denne måten, er at det er veldig få mennesker som enten klarer, eller gidder å holde på med dette. Det krever en voldsom innsats av hestemennesket. Ei kjempeflink hestedame jeg kjenner sa det sånn: "Skal du drive på den måten, er det jo like før du begynner å knegge!" Vi er mennesker, og de fleste av oss ønsker å leve og oppføre oss som mennesker.

 Så fikk jeg begynne å studere i Ås, og der fikk jeg masse lærdom som hjalp meg til å finne litt flere svar.

På UMB, eller NMBU som det heter nå, lærte jeg at i hesteflokker uten menneskeskapte begrensninger er det ingen som bestemmer alt. Noen bestemmer noe, og andre bestemmer noe annet. I tillegg bytter de gjerne på hvem som bestemmer hva fra dag til dag. En annen ting jeg lærte, var at den som bestemmer nesten aldri bruker makt. De som bruker makt i en hesteflokk, er de som er usikre, unge, redde. Det kan bli korrigert av de eldre hestene på en truende, men ikke voldelig måte, og hvis det ikke hjelper, blir de som regel utvist fra flokken. Hvis to individer ikke kan bli enige, går de gjerne hver sin vei, og noen ganger blir det dannet to uavhengige flokker. De eneste gangene det er akseptert med vold er under brunsten, og for å beskytte føll.

Jeg fikk vite at måten en hest får andre til å gjøre det de ønsker, er å vise seg trygg, klok og snill. En hest med disse egenskapene vil de andre velge å følge, og de vil gjøre det de kan for at den skal være fornøyd med dem, og dermed få lov å være i dens nærvær. En hest som sjefer og herser med de andre, vil ikke oppnå respekt, og må ofte holde avstand til de andre.

Hvorfor bruker da hester i fangenskap så mye bit og spark mot hverandre? Det er menneskeskapt adferd. Vi setter opp gjerder, som begrenser plassen de har til rådighet. Ly og hvileplasser blir ofte laget akkurat nok til antall hester, noen ganger ikke i det hele tatt i standard luftegårder. Mat blir lagt ut enten i begrenset mengde, eller på et lite område. Alle disse begrensningene av ressurser skaper stress hver for seg. Sammen gir det et stressnivå som er over hestens nivå for toleranse. Noen vil føle behov for å beskytte sin intimsone, andre vil føle seg truet. Resultatet kan da bli det vi ser som "kamp om rangen", og at de "setter hverandre på plass". Dette er ikke naturlig oppførsel for hester som har ubegrenset plass, og mat spredt over et større område.

Disse tingene ble en enorm AHA-opplevelse for meg.