Lykke og vilje

 

Når livet har vært tungt en stund, så er det godt å oppleve noe som gir glede. En god følelse, som får deg til å smile og le, og gjør kroppen lett. Alle gjøremål blir litt enklere, og daglige  bekymringer virker med ett ganske små. Litt lykke i hverdagen. 

For en som har PTSD er det ikke bare hyggelig med glede og lykke. Det er så mange ting som kan trigge et flashback når livet blir mer innholdsrikt. Og dessuten så er gode følelser triggende i seg selv. De trigger helt automatisk en lammende følelse av angst og skam. Det fører til selvkritikk eller utagering, og som regel selvskading, rus og andre plager. De åpner også opp for resten av spekteret, som er blitt undertrykt gjennom veldig mange år. Sinne og sorg blir plutselig veldig overveldende. Disse tingene vil bare bli bedre hvis man kan kjenne på disse tingene uten å flykte, og uten å bli retraumatisert. Det er nok temmelig krevende å være til stede for noen som har det sånn.

Og for ikke å snakke om å vite hva man vil, ta plass, sette grenser... I dag spurte kjæresten min meg om jeg ville bli med på en aktivitet som jeg liker veldig godt. Motorsykkeltur. Jeg sa ja, og gledet meg. Trodde jeg, da. Deretter kjente jeg hvordan jeg bare ønsket å gå og gjemme meg. Forsvinne i en sofakrok, eller aller helst finne et rusmiddel. Han spurte hva som var i veien, og jeg sa som det var. "Jammen, så gå og slapp av i sofaen i stedet, da vel", sa han med et smil. Jeg ble veldig lettet, så lettet at jeg begynte å gråte. (Ja, jeg kan gråte nå! Le helt spontant også. Dette går framover med stormskritt!). Jeg skjønte ikke hva som skjedde, og hvorfor det skulle være så stor lettelse å slippe unna noe jeg liker å gjøre. Han svarte bare enkelt at "Da hadde du vel ikke lyst akkurat i dag, da". Merkelig, syns jeg, men han hadde helt klart rett. Det merket jeg jo da jeg ble så lettet av forslaget hans. Jeg visste ikke at det er sånn det føles å ikke ha lyst. 

Trigger eller Vilikke

 

Å ha lyst. Å ikke ha lyst. Å vite hva jeg vil. Å fortelle om det, stå for det, og sørge for at det er sånn det blir. Det er jo dette jeg hadde som mål da jeg skaffet meg mellomnavnet Vilikke. Allikevel har jeg absolutt ikke forstått hva det innebærer. Jeg aner ikke hvordan det føles å ha lyst til noe eller ikke. Jeg trodde ærlig talt at jeg gledet meg til den turen, og at gleden trigget en reaksjon, sånn som det jeg skrev om litt lengre opp her. Så var det altså noe helt annet denne gangen. Hvordan kan jeg lære meg forskjellen på dette, da? Ja ja, litt innviklet bør jo livet være. Heldigvis har jeg noen rundt meg som er villig til å være der for meg etter hvert som jeg finner det ut. Det skal bli spennede å oppdage mer av dette!