Straff og grensesetting

 

Hvor galt er egentlig litt press og straff? Er det sånn at i det øyeblikket hesten lærer noe ved hjelp av positiv straff, så blir den tillært hjelpeløs? og er det sånn at hvis den har lært en øvelse ved hjelp av press og ettergift (negativ forsterkning), så vil den alltid være tillært hjelpeløs? 

Hva er tillært hjelpeløshet? Det er en tilstand hvor fight/flight eller freeze-respons ikke nytter. En slik respons er ufrivillig, og bunner i frykt. Det er en funksjon som skal sørge for overlevelse i en farlig situasjon, som for eksempel ved rovdyrangrep. Siste mekanisme for å overleve er "spill død" eller overgivelse. Du overgir deg til din skjebne. Blir medgjørlig, eller spiller død. Små gnagere spiller død. Hester, mennesker og hunder blir ofte i overkant medgjørlige. Kjent som "snill pike-syndromet" blant mennesker, og "Stockholmsyndromet". Det kjennetegnes ved likegyldighet og følelsesmessig nummenhet. Og et ønske om å gjøre til lags. Ikke å forveksle med freeze-responsen, som gjør at du er fullstendig urørlig og stiv. Du bare "står helt stille og håper det går over". Den skjer ofte med kaldblodige hester, og overkjøres med den begrunnelsen at de er "sta". Når man har straffet vekk denne urørligheten, oppnår man tillært hjelpeløshet. Dette kan fint oppnås ved hjelp av redsel også, ikke bare smerte. De fleste former for Natural Horsemanship er et godt eksempel på dette.

Jeg fikk et spørsmål her om dagen, og ikke første gang heller. "Gjør det noe?" med tanke på straff i grensesetting. Jeg fortalte at jeg kviet meg for å bruke positiv straff, men at jeg ikke følte meg god nok til å avlære en bestemt "uvane" ved hjelp av positiv forsterkning (belønning). Jeg forstod ikke helt spørsmålet, og jeg har tenkt mye på det. For grunnen til at jeg trener med evidensbaserte metoder, er jo nettopp det, fordi de er evidensbaserte. Så om "det gjør noe" å ikke følge boka, vel det spørs jo på så mye.

Jeg straffet forresten adferden. Den stoppet, i hvert fall for den dagen...

"Gjør det noe" i forhold til hva? mitt forhold til hesten? I forhold til hestens velvære? I forhold til hvor godt hesten lærer? I forhold til min læringskurve?

Jeg tror ikke at man skader dem for livet ved å bruke litt positiv straff i blant. Det går nok også fint an å bruke press og ettergift på både tradisjonell måte og som NH, uten å gi dyret traumer. Tross alt har alle sosiale dyr samvær som gir seg masse forskjellige uttrykk, og lett maktbruk er en av dem. Mest vanlig brukt i grensesetting og lek. Helt naturlig i enhver familie. Det samme gjelder manipulering, humor, gjensidig kroppsstell, deling av måltider og masse annet. Så litt press og makt trenger jo ikke å være så galt i et vennskap. Det går an å bruke det på en varsom måte, og å sørge for å holde seg under grensen for frykt og overgivelse. Men litt urettferdig føles det jo at denne grensesettingen bare er greit den ene veien. Hester skal vel helst ikke sette slike grenser overfor oss mennesker?

Midt oppi dette er det også viktig å huske at vi mennesker er rovdyr i hestens øyne, og det skal veldig lite til for at de overgir seg mentalt, og adlyder for sikkerhets skyld. Det er ganske sannsynlig at de vil lystre for å unngå fare, og ikke fordi de vil opprettholde et vennskap eller føler en slags "respekt". 

Hestene gjør jo dette mot hverandre?

 

Ja, i fangenskap gjør de det. Det er ikke dermed sagt at det er positivt. De ville ikke behøvd å gjøre det i et fritt liv. Og de vil bytte omgangskrets i stedet for å omgås et individ som oppfører seg sånn. De gjør aldri slikt mot en venn, kun mot dem de vil ha avstand til. Men om det gjør noe, det er ikke sikkert. Det kan godt hende at hester er så tilpasningsdyktige at de ikke tar skade av dette. Det kan virke sånn, når vi observerer dem i en flokk hvor slike ting skjer. De fortsetter ofte å være interesserte i ting rundt seg, og å søke etter både opplevelser og goder.

Da vil jeg på nytt minne om at vi mennesker er som rovdyr å regne, og vi vet ikke om slike virkemidler påvirker dem på samme måte når vi bruker dem, som når en hest gjør det. Men det er fortsatt ikke sikkert at det gjør noe. Det kan godt hende at de er så gode til å lese oss, og så interesserte i å få vennskapet til å fungere, at de føyer seg av den grunn.

Der det faktisk gjør noe, er hvis jeg vil fortsette å trene innlæring med belønning.

Hvis en adferd er innlært ved hjelp av press eller makt, kan jeg risikere at mitt signal for dette blir "forgiftet". Det vil si at dyret mister motivasjon til å gjøre det frivillig, og ordet jeg bruker for å få respons vil slutte å virke. Hvis jeg straffer når den gjør noe feil, risikerer jeg at den ikke tør å gjøre det jeg ber om, av redsel for å feile igjen.

Men å sette grenser med positiv straff en gang i blant, gjør nok ikke noe. Det er bare det, at hvis jeg gjør dette jevnlig, så kan det lett spre seg til flere situasjoner. 

Det er nemlig enormt selvbelønnende å straffe, spesielt hvis den andre parten adlyder. Dermed kan jeg fort havne i en relasjon hvor jeg styrer hele showet med makt. 

Hesten blir jo så lydig og fin! 

Gleden med en grei og lettvint hest

 

For mange hesteeiere er det nettopp dette som er målet. At mennesket styrer, og bestemmer hvordan ting skal gjøres. At hesten er "bombesikker" og ikke prøver seg på noe. Og det er en rettighet vi har som mennesker. Det gir en enorm mestringsfølelse for mennesket, og det gjør ridning til noe trygt og forutsigbart. Det kan være utrolig berikende for mange, og en helt fantastisk opplevelse.

Dette kan selvsagt oppnås med belønning også. Men det er en skole å gå, og det finnes fortsatt svært få som lærer bort dette. Og det er krevende å lære, spesielt for et hestemenneske med mange år på baken som "god hestekar" i tradisjonelt hestehold.

Hvis du har en slik hest, har du et ansvar for ikke å misbruke dens hjelpeløshet. Den vil nemlig gjøre alt for deg, og du risikerer at den påtar seg oppgaver som ligger langt over hva den er i stand til, bare fordi du ba om det.

Mange hester strekker seg langt for å få et drypp av noe positivt. Den søker jo følelsen av lettelse i ettergiften, som er "belønningen" i negativ forsterkning. Det er noe av hemmeligheten i å bli god på dette. Ikke alle disse er tillært hjelpeløse. Enda. Det kan bli lett å utnytte det faktum at hesten lever og ånder for ettergiften. Men det kan også brukes for å gi hesten en bedre opplevelse av samarbeidet, og du kan gjøre mye for å gi hesten glede og lettelse i hverdagen. 

Jeg tror at det er mulig å trene med negativ forsterkning uten at hesten blir tillært hjelpeløs. Det går an å gjøre det varsomt, og på en måte som gir hesten en følelse av kontroll over egen læring. Men det er også veldig lett å presse den inn i overgivelse.

Det er ikke sikkert at tillært hjelpeløshet er bare negativt. For rytteren er det veldig trygt. For hesten kan det være veldig forutsigbart, og ikke nødvendigvis bare vondt. Tilstanden kjennetegnes ved en følelsesmessig nummenhet og likegyldighet. Så man kan på en måte si at den ikke lider. Hvis den har en eier som ikke krever for mye, kan den sikkert leve godt allikevel. 

Hvis den attpåtil lever et liv i flokk med godt sosialiserte individer, så er nok dette hestelivet temmelig bra. Da har den 22-23 timer med flokkliv, og 1-2 timer med et menneske som får masse hygge ut av hesten sin. På denne måten er den ikke prisgitt mennesket for å ha et godt liv. Livet skjer i flokken, mens mennesket er et lite avbrekk i hverdagen. Og klarer mennesket å være litt forutsigbart og positivt, så kan begge delene være positive for hesten.