Kamp mot narkotika, eller mot rusmisbrukere?

Bør vi straffe bruk av narkotika?
Jeg har selv vært misbruker av flere rusmidler i mange år. Jeg er så heldig å få være rusfri på 9ende året nå, og har gjort meg veldig mange tanker om norsk ruspolitikk, og om hvordan jeg har opplevd den i praksis. Det finnes mange skadevirkninger av alle rusmidler når vi blir avhengige av dem, samtidig som de er verdifulle legemidler når legene får bruke dem riktig.
Når jeg sier at jeg ikke har tro på straff, er ikke det fordi jeg ønsker mer stoff der ute. Det er fordi vi på et grunnleggende plan har bommet i vårt forsøk på å holde rusbruk nede. Norge flommer over av narkotika. Brukerne jages og straffes, stigmatiseres og stenges utenfor. Rusbruk bare øker.
Det kan virke som om noen trenger å hevne seg på rusmidlene som har gjort så mye vondt mot våre kjære. Jeg forstår veldig godt de som er sinte på både hasj og andre rusmidler, som har ødelagt mange liv. Ja, hasj ødelegger også. Ingen rusmidler er ufarlige. All avhengighet er skadelig for psyken og hjernen, og alt som blir overdrevet kan gi skade på kroppen. Dessverre ender det opp med at hevnen rammer dem som ligger under for misbruk. Det er først og fremst de som lider. Vi får dem nemlig ikke til å slutte ved å sende dem i fengsel eller gi bøter som havner på rullebladet. Vi får dem til å slutte ved å gi dem omsorg og tilgang på et rikt liv. Disse flekkene på rullebladet gjør bare veien enda vanskeligere å gå. Derfor er jeg for legalisering eller i det minste en avkriminalisering. Ikke fordi det øker bruken, men fordi det fjerner straffen. Bruken er allerede der, og ingenting tyder på at det blir mindre. Trenden er at bruken bare øker. Jeg håper snart ressursene kan brukes på å gi folk muligheter til å rette opp i sine underliggende problemer i stedet, så vi kan komme avhengigheten til livs. Vi som er disponert for misbruk sliter med mange grunnleggende ting, og trenger å lære å håndtere dette. Det blir mer og mer god kunnskap om den menneskelige psyke der ute, så det burde snart være mulig å få hjelp til dette for de som trenger det. Da blir det ikke attraktivt å misbruke verken alkohol, hasj, kokain, TVspill eller hva det måtte være.

Når det gjelder cannabis som inngangsport til andre stoffer, så er det ingenting som tilsier at THC innehar en egenskap som gjør at man lettere starter med andre stoffer. I Norge er vi nok i en særstilling her, siden det er så strengt med cannabis. Dermed er det de samme miljøene, og noen ganger de samme selgerne som har tilgang på flere stoffer. Dette kan nok gjøre at mange har "gått gradene" fra hasj til hardere stoffer. Det er jo ganske åpenlys sammenheng, og kan ikke påståes å være en egenskap som THC innehar. Tall fra nye undersøkelser verden rundt viser at alkohol er et mye vanligere om mer risikabelt stoff på det området. Cannabis er i følge alle brukere jeg kjenner (og meg selv før jeg sluttet) mer enn "bra" nok rus i seg selv hvis det brukes til nytelse eller "for moro skyld".
 
Problemet dukker opp når man bruker det som en mestringsstrategi. Ingen rusmidler gir noe godt resultat som mestringsstrategi. Dermed "må" man prøve noe annet. Dette hjelper heller ikke, men da da er det for sent. Etter bare en liten stund med hardere stoffer har man som regel gjort ting man angrer så sterkt på at det virker umulig å leve med seg selv uten å døyve smerten. Veldig mye av det man angrer på er blitt gjort for å unnslippe politi og straff, samt for å skaffe nok penger til forbruket. Dette skjer sjelden fordi man har prøvd hasj eller marihuana, men fordi man ikke håndterer livets vanskeligheter på en god måte. 

Trenger vi flere rusmidler?

Jeg mener at det ikke blir flere rusmidler ved å fjerne et forbud. Tilgjengeligheten er allerede så god, at det kan umulig brukes som grunn for å fortsette systemet med straff. Det kan ikke bli stort mer tilgjengelig enn det allerede er. Et forbud er heller ikke særlig avskrekkende for ungdom, ser det ut til. De som vil ha dette, lar det ikke være fordi det ikke er lov. Vil de være i opposisjon, så er det ikke forbud som stopper dem fra å prøve. Har de vanskeligheter med å tilpasse seg, slik jeg hadde, så er det ikke viktig om det er stor fare for straff, så lenge det kan hjelpe. De aller fleste som blir avhengige av alkohol eller andre rusmidler, blir avhengige fordi de bruker det som en dårlig mestringsstrategi, og ikke fordi stoffet innehar en egenskap som gjør at du MÅ ha mer hvis du først har prøvd. Folk (og rotter i laboratorium) som har det de trenger av gode relasjoner, stimulerende nærmiljø og sunne mestringsstrategier, blir ikke avhengige selv om de får tilgang. Folk som mangler dette derimot, vil ty til denne muligheten for å føle en sårt tiltrengt lettelse uansett om det er lov eller ikke, og om det er lett å få tak i eller ikke.

Effekten av straff

Dessverre er det ikke så stor virkning i straff som vi skulle ønske.  Jeg mener at det ikke blir mindre sjanse for avhengighet ved å straffe misbruk. Å straffe folk for det, blir som å straffe noen for å bli redd. De blir ikke mindre redde av den grunn. I tillegg får dette den effekten at ungdommen får god opplæring av det kriminelle miljøet. De lærer verdier som løfter fram en "oss mot dem"-mentalitet, og lærer gode ferdigheter i løgn og mye annet som ikke gjør dem rustet til å få det bedre eller fungere bedre. Dette gjør det mye vanskeligere å nå fram med omsorg og hjelp til dem som trenger det, enn det hadde behøvd å være.  Jeg tror veldig mange flere kunne fått oppleve rusfrihet hvis vi bare ville forandre framgangsmåten litt. Omsorg og opplæring virker så enormt mye bedre hvis den ikke blir motarbeidet av stigmatisering, fremmedgjøring og straff!   

Rusfri og blid

Fallitterklæring?

Noen mener at hvis vi slutter å jage og straffe rusmisbrukere, vil det være en fallitterklæring. Jeg forstår ikke hvorfor det skal være så negativt å innrømme fallitt. Hvis noe ikke virker, ja så innrøm det, og prøv noe annet. Kampen mot narkotika er en kamp mot noe som ikke har egen hjerne og følelser, ja for stoff er ikke en person. Dermed blir det mennesker vi sloss mot, og det går absolutt ikke utover bakmennene. Det er helt andre mennesker som blir ofre for denne kampen. Ofrene er mennesker med vanskeligheter.