Snart 10 år rusfri 2009 - 2018

Desember 2018

Lite visste jeg, da jeg motvillig gikk med på et veddemål i 2008 om å prøve et liv uten stoff, at det skulle vare i snart 10 år!

Jeg gikk med på å prøve et rusfritt liv for å slippe mer mas, og sa at jeg visste utfallet. Nemlig at det er så ubehagelig at jeg ikke ville fortsette med det etter den avtalte tiden. Han mente at det er så spennende, at jeg bare MÅTTE like det. Vi ble enige om å prøve halvannet år, og så fikk vi se hvem som hadde rett. Nå er jeg altså her, 10 år etter, aktiv blogger og i egen leilighet, kjøpt og belånt. 

Noen ganger lurer jeg allikevel på om det er verdt det. Jeg ble lovt et spennende liv. DET fikk han i hvert fall rett i. Litt for mye spenning etter min smak. Jeg er riktignok spart for en del av den "spenningen" som ruslivet byr på. Men til gjengjeld er det fryktelig mye annen spenning.

Jeg skal jo ikke bare være nykter. Jeg skal også forholde meg til alle de utfordringene som aldri ble tatt tak i. Triggere som i det daglige livet sender meg rett ut av toleransevinduet. Øve på å regulere reaksjonene mine på de utallige triggerne som vi utsettes for i løpet av en vanlig dag.

Hyggelig og vondt

 

Andres reaksjoner på meg er noe jeg slapp å forholde meg til den gangen. Nå er de tydelige som små fyrlys, og jeg klarer ikke å dempe inntrykket de gjør på meg. De stikker i øynene og brenner i sjelen. Tidligere kunne jeg bare ta en sobril fra legen eller et skudd fra skuffen, så var jeg beskyttet mot hvordan dette føltes. Disse reaksjonene er vel egentlig positive, og kalles til vanlig sosiale interaksjoner. Det er en del av det som gjør livet hyggelig og "spennende". Og det er nok sant, jeg skal innrømme at jeg syns det. Hvis jeg bare kunne lært meg å håndtere det på en grei måte litt kjappere! Jeg har forstått at selvironi er fint å bruke, hvis jeg gjør en feil eller når noen syns jeg er rar. Verre er det når noen blir lei seg eller sint. Kan jeg bruke selvironi da også? Tiden vil vel vise hvordan det vil bli. Aller helst vil jeg bare være usynlig og stryke folk med hårene, da vet jeg at jeg unngår ubehagelige reaksjoner. Men det er ikke et alternativ. Skal jeg oppleve framgang, må jeg lære å ta plass, sette grenser og vise hvem jeg er. Så nå, når jeg etter noen år har funnet litt mer ut av hvem jeg er, så skal jeg altså vise det til dem jeg omgås. Greit det, men ingen forberedte meg på hvordan det føles når jeg faktisk gjør det! Dette skal kunne snus til glede og hygge etter hvert, når jeg bare får litt mer øvelse på det. Så jeg øver alt jeg kan. Og er takknemlig til dem som lar meg prøve meg fram sammen med dem. Sakte, veldig sakte, kjenner jeg hvordan skrekken og skammen blir forvandlet til hygge, litt for hver gang.

 

Angst, depresjon og søvnløshet var det enkelt å medisinere bort i det gamle livet. Disse tilstandene er jeg nå nødt til å lære å leve med hvis jeg skal kunne fungere og samtidig fortsette å kalle meg rusfri. Det vil si, noen medisiner uten rusvirkning finnes jo. Og disse får jeg av legen. Men det er milevis igjen til den "hjelpen" som stoff kan gi i forhold. Det som gjelder nå, er å lære å tåle tilstanden, og å bruke teknikker for å få det bedre. Når vi her snakker om å få det bedre, så betyr ikke det å finne lindring, lettelse eller hvile. Neida, man skal søke i seg selv eller i nærmiljøet etter noe som kan gi nok støtte til at det ikke er uutholdelig. På den måten kan det bygges nok indre styrke til å kunne holde ut disse plagene over tid. Det kan også gjøre meg motstandsdyktig nok til at det blir mindre plagsomt. Jeg skal til og med kunne ha det relativt bra i perioder. Joda, det har allerede begynt å skje. Etter hjelpen fra Modum Bad, har denne utviklingen gått raskere og raskere. Og det er supert. Men det føles ikke så supert akkurat i de ukene som er mellom de gode dagene! Og det er da jeg føler for å skrive slike innlegg som dette her.  

Skulle, burde, og kunne ha vært...

Foto: Laila T J Kjøniksen

Selvkritikk er en annen smerte som kunne dempes med medisin og rus. Den dukker opp når jeg har skapt noe, sosialisert eller gjort et valg. Den forteller meg hvor mye bedre jeg kunne ha utført det siste gjøremålet. Jeg skulle for eksempel ha laget et litt annerledes kunstverk, skrevet noe annet eller svart litt mer utførlig på det jeg ble konfrontert med. Eller jeg burde ha vært mer nonchalant, og ikke pratet så omstendelig. Var ikke tydelig nok, eller altfor krass. Skulle ha valgt en annen retning, vært mer forutseende. Burde tatt mer vare på relasjoner, eller skjermet meg selv mer. Ingenting er liksom bra nok. Hvorfor det? Jeg har jo oppnådd så mye bra i livet! Jeg bør jo være stolt av meg selv. Jeg burde vært mye mer takknemlig. Det er neimen ikke mange som har så mye å være takknemlige for som meg! Dette fører til enda et steg i selvkritikken, hvor jeg syns jeg er altfor opptatt av meg selv og mine egne problemer. Hvorfor er jeg så selvopptatt? Jeg bør absolutt slutte med å være så opptatt av hva jeg selv syns, føler og tror. Men så husker jeg at det er sunt å holde seg selv i sentrum av sitt eget liv. Det å bli bevisst på egne behov og ønsker, og å kunne ha en hverdag som står i forhold til egne verdier. Slike tanker gir nytt mot, og håp om at all denne refleksjonen kan føre til ny vekst. 

Foto: Christel Flagestad

 

I lange perioder er alt fortsatt bare trist. Jeg våkner, lever og sover trist. Selv om det ikke lengre er hele tiden. Jeg har begynt å få både en og to gode uker om gangen. I løpet av den uka kan jeg til og med kjenne glede nærmest hele tiden. Tidligere hadde jeg toppen en dag med glede i løpet av hvert år. De første årene rusfri fikk jeg 10-20 sekunder av gangen. Så det er stort å kunne kjenne sånt i flere dager i strekk. Dette snudde i løpet av den siste perioden jeg var på Modum Bad. En utrolig lettelse, etter flere år med nummenhet og tristhet. Tenk, flere dager med glede over livet! Og når det er over, er tristheten tilbake. Da våkner jeg igjen hver morgen, og kjenner kun tristhet, mens jeg tenker på hvor heldig jeg er. En gjennomborende tristhet som gnager seg gjennom marg og bein, og lager et stort hull i sjelen. Så forteller jeg meg selv at jeg har det bedre enn de fleste. At jeg har gode venner som gjør livet hyggelig. En trivelig leilighet som er bare min. Jeg bor i et land som tillater meg å leve godt selv om jeg er ufør. Og jeg har en kropp som fungerer bra nok til at jeg kan gå ut og gjøre ting som motvirker depresjon. Frisk luft, mosjon og kontakt med dyr er noen av de mest kraftfulle virkemidler mot nettopp depresjon. Heldigvis har det begynt å svinge litt mer enn før. Det er en lettelse. Å vite at det antagelig bare er en vond periode, og så får jeg nye dager med livslyst. Jo flere ganger dette skjer, jo mer tro får jeg på at det vil skje igjen. Dette er helt nytt for meg, og litt vanskelig å venne seg til. Jeg merker at jeg ennå ikke er helt sikker på at det går over. Det er temmelig lett å gi seg selv skyldfølelse over tristheten. Jeg burde jo bite den i meg, og være takknemlig over alt som er bra. Men så husker jeg at jeg ikke behøver å kritisere meg selv for alt mulig. Det er greit å ha en dårlig dag. Det å være trist og lei behøver ikke å bety at man er utakknemlig. Det kan tvert imot gjøre de gode dagene desto bedre. Det kan gi mer kontrast i hverdagen, og bidra til at gleden blir sterkere når den kommer tilbake.

Om utmattelse og å klare det umulige

Foto: Kleo Delaveris

Utmattelse utgjør en stor del av hverdagen min. Den setter en stopper for alle mål og ønsker, og stjeler det lille jeg har klart å samle sammen av gode følelser og motivasjon. Den syns ikke utenpå, og den er fullstendig unødvendig. Jeg har nemlig ingen grunn til å bli sliten. Jeg kan hvile når jeg vil, og ingen prøver å påvirke hvordan jeg styrer tiden min. 

Så hva er det jeg gjør feil? Det må da være noe jeg gjør feil, siden jeg opplever livet som vondt, når det beviselig er så godt? Nei, jeg gjør ikke nødvendigvis det. Jeg tror at jeg har en sykdom som gjør at følelsene ikke gjenspeiler det som skjer rundt meg. Jeg er akkurat der jeg skal være, og har gjort store framskritt siden jeg først ble innlagt. Jeg har lært mange grep jeg kan ta for å gjøre ting litt bedre for meg selv. Jeg har vært opptatt av å lære dem, og gjøre dem, siden den dagen jeg startet denne reisen. Og jeg har lært flere og flere etter som tiden går. Jeg jobber daglig med å integrere dem i livet mitt, selv om jeg noen ganger glemmer det, og noen ganger må ta pause fra det på grunn av utmattelse. Men utmattelsen er også i ferd med å bli mindre. I flere områder i livet har ting som var umulige, blitt sakte og sikkert endret fra "umulig" til "vanskelig".

Foto: Christel Flagestad

Mer enn nok spenning!

På Modum Bad fikk jeg masse hjelp med disse tingene. Så de er mye lettere å håndtere nå enn de var for 3-4 år siden. Allikevel er det tøft. Livet er vanskelig. Veldig mange av oss har masse ting som gjør at neste dag virker helt uoverkommelig. Men så har vi altså tydeligvis en driv til å ta fatt på neste dag på tross av alt dette. Jeg syns det er helt uforståelig, og ganske fascinerende. Dette livet som byr på så mye motgang, sorg og påkjenninger, og allikevel vil vi fortsette. Det syns jeg er en merkelig mekanisme. Den er ingen selvfølge, og den er ikke noe jeg alltid har hatt. Jeg har den ikke hele tiden riktig enda. Men den kommer innimellom, og gjør et imponerende inntrykk når den først er der. Det er så uendelig mye mer enn før, da den var fullstendig fraværende. 

Jeg tapte veddemålet. Jeg må innrømme at jeg tok feil. Livet uten rus er absolutt spennende. Fryktelig spennende. Men jeg hadde litt rett også, for det er veldig ubehagelig. Nesten for ubehagelig. Men det går akkurat. Jeg klarer akkurat å fortsette i dag også.