Om valg, konsekvenser og framtida

Jeg har nettopp vunnet en plass i antologien Vilje med et innlegg om valg. Jeg ble så stolt! Boken er en samling tekster fra utvalgte forfattere, og alle handler om temaet "valg". Der skrev jeg om hvor lite bevisst jeg har vært på egne valg opp gjennom livet, og om at jeg har bestemt meg for å være mer opptatt av å ta gjennomtenkte valg i framtiden. Valg basert på hva jeg ønsker å oppnå, og ikke bassert på at noen ønsker det for meg.

 

I det siste har det blitt i overkant vanskelig for meg. Jeg har nemlig annonsert i øst og i vest og hytt og pine at jeg planlegger å få Glase kåret, og har attpåtil bedt om hjelp til å få det gjort, siden jeg selv ikke orker å gjøre det.

Jeg kjøpte Glase kun med ett formål i tankene. Han skulle kjøres inn, kåres og selges. Christel ga meg noen ideer om hvordan det kunne gjøres, ved å promotere han og vise alle at hesten var bra nok for kåring. Dette fikk jeg til ganske bra, og hesten begynner å bli populær på facebook.

Problemet er at da jeg begynte å trene han, gjorde jeg det med klikker, siden flere rundt meg syntes det kunne være morsomt om vi kunne vise fram en klikkertrent hest på kåring. Jeg har hørt opptil flere trenere si at det verste de overtar i trening, er hester trent med godbit som belønning. Dette visste jeg da jeg begynte. Derfor hadde jeg først tenkt å gjøre all trening ved hjelp av press og ettergift, siden han skulle selges. Allikevel bestemte jeg meg for å kjøre han inn med klikker. Det hadde jeg ingen planer om da jeg overtok han. Dette ubevisste valget skulle komme til å påvirke livet mitt mye mer enn jeg noensinne ville trodd at en hest kunne gjøre.

Så da jeg fikk beskjed om at noen var villig til å hjelpe meg med innkjøring og kåring, fikk jeg dette ubevisste valget rett i fleisen. Jeg nevnte for dem de mulige utfordringene ved å overta en klikkertrent hest. Svaret jeg fikk gjorde at jeg skjønte at disse menneskene ikke hadde den minste anelse om hva jeg snakket om. Jeg tenkte at de bare fikk prøve, og så fikk vi heller komme tilbake til det hvis det ble for mye kluss. Men det jeg ikke hadde hatt helt klart for meg, var hvor dypt personlig forhold jeg hadde oppnådd med denne hesten ved å trene han på denne måten. Da gikk det opp for meg at jeg ikke hadde lyst til å utsette hesten for en sånn omveltning. I det samme kjente jeg angsten hugge tak i meg. Jeg var i ferd med å svikte en masse mennesker som har slitt hardt for rasens overlevelse. 

Akkurat samtidig fikk jeg kontakt med ei dame som har lyst til å diskutere hesteassistert psykoterapi med meg. Dette er noe jeg virkelig brenner for. Jeg kjente at hvis jeg skal bruke Glase til dette, blir det et veldig langt lerret å bleke dersom han først skal gå i trening en vinter, og kanskje gå i avl etterpå. Det er en mulighet for at han ikke blir godkjent den første gangen han blir stilt, og da blir han borte enda et år. Jeg har ikke all verdens utholdenhet etter det livet jeg har levd. Tanken på å enten vente med å trene Glase til han er ferdig med jobben som avlshingst, eller å starte på nytt med en annen hest, ble veldig demotiverende i så måte. Dette forsterket ønsket om å beholde ham selv.

Hvis jeg skal beholde ham selv, så må han kastreres. Jeg har ikke overskudd til å holde to uteganger i orden en hel vinter til.

I dag jobber jeg med å løsne opp nakkemusklene, som har stivnet i kjølvannet av angsten for å skuffe disse ildsjelene. Jeg spiser alt som kan tenkes å roe ned magen, som ikke har vært et sekund i ro siden jeg tok avgjørelsen. Min venninne sier at alle har lov å ombestemme seg. En annen sier at det er helt greit å gjøre en feil eller prøve seg på feil premisser. 

Jeg vet ikke om jeg tror på dem. Jo, jeg gjør det. Spørsmålet er om jeg tror på at det gjelder meg. Jeg ønsker bare å ha det hyggelig med Glase og Lilletass. Jeg syns jo at det er synd at ikke genene til Glase går videre. Samtidig så ser jeg jo at hvis det står så dårlig til med rasens framtid at det er krise om ikke hver eneste brukbar hingst blir brukt, så er det egentlig for sent. Og så dårlig står det muligens til. Dermed blir spørsmålet: Hva får Glase gjort? Han får blitt med og gjort en krampetrekning. Han får sikret en generasjon eller to til, men nedover går det uansett. Det hjelper ikke på rasens helse at Glase har stor andel av de mer sjeldne linjene. Problematikken med innavl er like stor uansett. Hvis det derimot ikke står fullt så dårlig til, som mange også mener, har det ingen betydning om en hingst fra eller til blir kåret. Da klarer de seg uansett. 

 

Jeg personlig er ikke så opptatt av raser. Jeg tror ikke det er det lureste for dyrevelferden å renavle enkelte egenskaper, selv om noen sier at det er tryggest for dyra. Jeg tror ikke at vi mennesker har så mye kunnskap om gener og helse at vi klarer å holde en bestand frisk på sikt hvis vi velger ut dyr på grunnlag av det vi syns er tiltalende. Attpå til har jeg en overbevisning om at måten vi bruker dyr på i vårt moderne samfunn ikke er etisk forenlig med dyrenes opprinnelige behov. Nå som vi ikke lengre er avhengige av arbeidshest eller skysshest, er hesten blitt et redkap til underholdning. Dette har jeg egentlig ikke lyst til å bidra til med flere avkom. Jeg har mye mer lyst til  å jobbe for human oppstalling og håndtering av de dyrene som allerede er her, enn å sørge for at det blir flere.

Dermed har jeg egentlig ingen skrupler med å være dama som stakk kjepper i hjula for en av Norges kulturskatter. Jeg har bare ikke trening i å takle konsekvensene. Det er vel den treningen som er det neste på programmet da. Okay, kom igjen verden, jeg er klar for å trenes!