Vi øver på piruett, fremadsending, fri ved foten, rygging ved foten og litt kontakttrening uten annen mål og mening

Tass har nettopp lært "gå pent" på min venstre side, men han liker best å gå "på plass" på min høyre side. Derfor lar jeg han gjøre det når han er usikker, jobber mer med "pent" på venstre side når han er tryggere, og bare litt om gangen. Pinnen med hvit plast på er en target. Jeg har lært ponnien at å berøre den med nesetippen gjør mennesker veldig lykkelig. Dermed er den blitt et fint hjelpemiddel for å lære han nye øvelser, f.eks. fremadsending, springmars og piruetter. Til rygging vil jeg prøve den under halsen hans neste gang. Den skal også brukes når han skal lære å hoppe hinder etter hvert.

Min bakgrunn

Meg og Bråtnes Sina, min første egne hest. Jeg hadde også hatt en annen hest på leiekontrakt før henne, så den stod også registrert på meg en stund, men det var Sina som var MIN første hest.

Jeg er 44 år (født i 1971), og vært heste-idiot hele livet. På barneskolen ble jeg kalt for "hesten". Ordet heste-idiot var det forresten broren min som fant på. Han syntes, som alle andre på den tiden, at det var litt rart at jeg var så oppslukt i hesteverden. Jeg begynte med hest i en travstall i nærheten, og var i tillegg med venninner til diverse fôrhester og red så ofte jeg kunne. Da jeg ble konfirmert, fikk jeg mitt første ridekurs. Hele oppveksten bestod av å sitte mest mulig på hesteryggen. Det ble en salig blanding av travere, shetlandsponnier, fjordinger, fullblodshester, sportsponni, halvblodshester (det heter vel nå vb ridehest). 

 

 

 

Meg og Jesse, engelsk fullblod-araber-quarter. Bak er Ginger, welsh, og ei quarterhoppe jeg ikke husker navnet på. Foto:Jaqui Neidlinger

Jeg var heldig og fikk være et år i USA da jeg var ferdig på ungdomsskolen, og dem jeg bodde hos der drev gård. De hadde 8 hester da jeg kom dit: en quarter, en engelsk fullblod-araber, en engelsk fullblod-quarter-araber, to welsh og en shetland. Etter hvert kom det en morgan-walker. Her fikk jeg mitt første møte med barfot og utegang. Jeg var sjokkert over at de gikk på utegang, siden det området vi bodde i var mye strengere værmessig enn i Norge. I hvert fall det området i Norge jeg kommer fra, Østfold.  Om vinteren er det -40, hyppige stormer og flere meter snø. Om sommeren er det +40, og skifter mellom ekstrem tørke og ekstrem fuktighet. Jeg lurte på hvordan de hadde hjerte til å la hestene bo "utendørs" under disse forholdene. Etter hvert ble jeg kjent med en araberoppdretter, og der var det likedan! Det jeg ikke forsto, var at begge gårdene hadde store innearealer med fri tilgang, og at de ga dem store mengder med mat for å holde varmen. Vinterpelsen på fullblodsblandingen, araberne og alle de andre hestene der var like lang og kraftig som det jeg noen gang hadde sett på isis eller fjording.

Utdanning (?)

Jeg er en heste- og tegnenerd, som stort sett kun lever for hest og tegning. Jeg har gått noen kurs i begge deler, men har ingen ferdig utdannelse i noen av delene. Det eneste jeg faktisk er utdannet i, er transport.

Noe er det allikevel blitt:

Jeg har et år på NMBU, hvor jeg tok to kurs i etologi, ett kurs i husdyrvelferd, og ett kurs i avl og fôring av hest. 

Jeg har en modul(en helg) på Nordisk hestetrenerskole med Ellen Ofstad.

Jeg har et helgekurs i pedagogikk i stallen med Eli Mellem.

Jeg hadde monté-rytterlisens, men den er gått ut. 

Ellers har jeg jobbet i travstall, galoppstall, rideskole og med turistridning i fjellet.

Som kunstner har jeg gått to år på vidergående skole: tegning-form-farge, ett kveldskurs i oljemaling, og et brevkurs i tegning ved NKS.

Noen utstillinger har jeg også hatt:

Høytorp Fort i Mysen sammen med to andre, i 2004. Det var et kommunalt prosjekt for å vise fram lokale kunstnere (to solgt).


Postkontoret i Askim mai og juni -98, 

Biblioteket i Halden april -98,

Rotary hobby og kunstutstilling Fagernes mars -98 (tre solgt)

Deichmannske bibliotek på Grünerløkka, Oslo april -96,

Biblioteket i Skiptvet februar -96

Biblioteket i Svelvik november -95 (en solgt),


i tillegg har jeg deltatt på:

Bidratt med tegning i skiptvetkalenderen -99, av låven på Strømnes etter forespørsel fra historielaget.

Askimdagene -97

Frimarked på Slitu sommer -96 (en solgt)

Bygdedagen i Skiptvet februar -96

 

 

Ta en titt på mine artikler, skrevet på siden til Foreningen for Barfothest og Naturlig hestehold!

http://www.barfothest-og-naturlig-hestehold.no/category/utegang-og-oppstalling/

http://www.barfothest-og-naturlig-hestehold.no/min-barfothistorie/barfothest-hvorfor-det/

 

Noe av det vi holdt på med på Tegning,Form og Farge. Jeg husker det plagde meg at vi måtte lære å tegne andre ting enn hester!

Etter et par år i Norge igjen, flyttet jeg til Oslo. Der var jeg litt innom en rideskole og jobbet, og flakset litt innom travbanen og galoppbanen. Ingen av delene ga noe annet resultat enn litt erfaring, og en begynnende forståelse av at å jobbe med hest er mer slit enn moro. Jeg begynte da på det som da het Tegning-form- og -farge, og fullførte nesten to år. Samtidig tok jeg brevkurd i tegning ved NKS, og gikk et kveldskurs i oljemaling. Her oppdaget jeg, ved hjelp av lærernes innprenting, at livet som kunstner er om mulig enda hardere enn livet som stalljente. Mot slutten av år to på T-F-F, skjedde det som skulle styre livet mitt de neste 23 årene. Jeg fant et hjelpemiddel som ga meg den driven jeg ikke hadde for å utføre arbeidsoppgaver. Jeg fant ut at rusmidler var det jeg "trengte" for å holde koken og oppnå det jeg ville i arbeidslivet! Det var bare så synd at den virkningen gikk over før jeg rakk å fullføre skoleåret. Jeg gjennomførte, men greide ikke å levere hovedoppgaven og eksamen.

I løpet av 17 år med rusproblematikk, og i de 6 strevsomme årene etterpå, har jeg aldri latt være hest, tegning eller studier. Tegning og studier har vært litt av og på, men hest har hele tiden vært sentralt i livet mitt. Hovslageren jeg brukte mente det var grunnen til at jeg klarte å holde meg oppe. Jeg kunne jo ikke miste sertifikatet eller husmannsplassen jeg bodde på, for det ville jo gå utover hesten! Jeg hadde også perioder hvor jeg hadde rusen under kontroll, og da hadde jeg også jobb. Blant annet et og et halvt år på travbanen, og et halvt år som postbud. Enkelte lurte på om det var forsvarlig for meg å ha dyr i de periodene, så jeg spurte med jevne mellomrom både hovslageren og veterinæren om hesteholdet var bra nok. Da svarte de som regel: " Hesteholdet ditt er prikkfritt det, men du bør snart komme deg til legen selv!" Jeg hadde gjennom årene en rekke forskjellige selskapsdyr til Sina, blant andre en shettis, en fjording, sauer, katter og en hund. Men det var Sina som var min følgesvenn. 

På kjøretur mens jeg var i LAR (legemiddelassistert rehabilitering: metadon/subutex)

Tass og Sina, samme året som jeg studerte i Ås. De hadde hele tomta å gå på, pluss en del av skogen til naboen. Trappa måtte sperres med pall, så de ikke gikk inn i gangen.

Etterhvert fikk jeg bli pasient i LAR-prosjektet, og begynte på metadon. Mens jeg var der, fikk jeg lov av NAV å studere som en del av behandlingen. Derfor gikk jeg et år på NMBU i Ås, og lærte om avl og fôring av hest, etologi 1 og 2, og husdyrvelferd. Det var et utrolig spennende år, og jeg skulle gjerne gått der mer. Dessverre tålte jeg ikke metadon, og måtte slutte med det. Jeg prøvde subutex, men det var heller ikke holdbart. Dermed var også kreftene til å holde ut undervisningen borte. 

Nå har jeg vært rusfri i over 6 år,og det har vært litt av en reise. Jeg lærer stadig nye ting om meg selv, om hester og om kunst. Robbie, alias Lilletass, har jeg kjøpt tilbake etter syv år, og han er så hyggelig å jobbe med. Jeg har begynt å produsere en del mer tegninger enn før. Tidligere laget jeg bare et par bilder i året, men nå ser det ut som det har løsnet.

Tango, en hest jeg hadde på fôr en liten stund.

Jeg har vært så heldig å få lære av mange forskjellige hester, både egne og andres, og jeg slutter aldri å søke etter hva som er den enkelte hests personlighet, og å bli kjent med den. Målet er alltid å forme et vennskap. Dersom kjemien ikke stemmer, så ønsker jeg å finne en plattform for gjensidig respekt. Jeg har alltid ønsket å leve av å håndtere hest. Har jobbet med trav, galopp, turistridning på fjellet, litt i rideskoler og i stallen på en rehab-institusjon. Alle stedene har en ting til felles: du jobber og jobber, helt til du ser hestene som gjenstander som skal yte, mens du selv må distansere deg til at de faktisk er levende vesener med følelser. Så jeg bestemte meg for å prøve å leve av noe annet , og bare ha hest som hobby. Mange spør meg om jeg driver med natrural horsemanship eller er en hestehvisker. Det er ikke helt det ønsker å bli forbundet med. Jeg dominerer ikke hester ved hjelp av rovdyr-kroppsspråk. Jeg går heller ikke inn og etterligner lederhest, selv om det er en tilnærming jeg synes er mer tiltalende. Det jeg gjør, er å ta i bruk det jeg har lært om hestens adferd og læringsmekanismer, slik at jeg kan påvirke og lese hesten, og finne ut hva som kan fungerer for den. Jeg ser ikke bort fra muligheten for at dyra kan sense hva vi tenker og føler, og på den måten kommunisere med oss. Jeg tror dyr er så finjusterte sosialt, at de plukker opp følelser og sinnsstemninger tilsynelatende uten noen andre signaler enn en tanke. Det er derfor det ofte går galt når vi sier:" ikke vis at du er redd, bare ta kommandoen!" Hesten senser det uansett hvor godt du skjuler det! Det er mye tryggere å vise din redsel, og samtidig jobbe med  å overvinne den... Hester er utrolig velvillige når vi er ærlige med dem, og de aller fleste hester vil gjøre det de kan for å hjelpe deg å komme over eventuelle mangler i livet. For noen av dem er det selve poenget med å ha et menneske.